Sentrale Ukraina

Dagene er gode. Jeg begynner min arbeidsdag nar jeg har klart a finne noe som kan likne pa frokost, gjerne yogourt eller bananer. Alltid ivrig etter a komme igang. Flyte avgarde pa veien med minimal kraftanstrenglse. Etterhvert som jeg har kommet sorover i Ukraina, har elvene skaret stadig dypere leier mellom asene. Landsbyene ligger alltid ved elva; de var sikkert livgivende da landbyene ble grunnlagt, men na lukter elvene mer dod og begravelse. Landsbyene er overraskende like - de ma ha vart bygget etter en sovjetisk mal. Man tok en statue av Lenin, og plasserte denne pa en hoy sokkel. Rundt sokkelen anlegga man sa en plass som var stor nok til at ingen klarer a kaste tomater fra den ene enden og helt frem til Lenin. Rundt plassen bygget man sa en kino - som ogsa er teater - og kalte denne "Ukraina". Ved siden av denne bygget man et hotell, en telefonsentral og et radhus. Fra plassen anla man sa en avenue opp til jernbanestasjonen, og plantet kastanjetrar langs denne. Resten fikk vare opp til hver enkelt landsby a avgjore, men kirker har tydligvis ikke vart sa populart for akkurat na.

Jeg leser kartet som en rikholdig meny - noe en ikke finner pa kafeene eller restaurantene; og skulle den vare det, sa har de knapt noe av det som de lokker med. "Det stedet har jeg hort om!" eller "Den veien ser fin ut!". Sa legger jeg opp en rute hvor jeg tror det er lite trafikk. Og det har jeg klart ganske bra, enkelte ganger kan det ga et kvarter mellom hver bil. Men sa har noen av veiene vart skikkelig darlige ogsa. Dagene begynner altsa med en lang oppoverbakke, men nar jeg er pa toppen av denne, folger veien askammen. Langs veiene er det gjerne piletrar, og bak disse igjen blir utsikten stadig bedre. En Lada stopper foran meg, og sjaforen spor hvor jeg skal. "Til Novoarkangelsk" svarer jeg. "Det er jo langt dit. Du kommer til a bruke hele dagen. Sleng sykkelen pa tilhengern og sett deg baki, sa kjorer jeg deg dit!". Jeg forklarer at jeg liker a sykle, varet er fint og at det er medvind. Bilister tror alltid at bil er det beste fremkomstmiddelet, men det kan se ut som jeg far en viss forstaelse av den svette mannen i bar overkropp som er flankert av to feite kjerringer i baksetet. Hadde jeg foretrukket a kjore bil hadde jeg gjort det.

Landsbyen ma faktisk ha en viss storrelse for at jeg skal finne et sted som serverer lunsj. I Tarasjanski blir jeg praiet av trenern til byens bryteklubb, og spiser lunsj der. Sist jeg traff noen brytere ble jeg kalt pusling, men blandt denne klubbens tjue medlemmer hadde jeg nok stilt i tyngste vektklasse. Dessverre er ikke lunsjen min noe storre av den grunn, men trener Vasilij setter pa en video fra VM i bryting 2003, hvor en nordmann - Fritz Aarnes - far juling sa han griner, sa jeg tor ikke klage. En annen av klubbens medlemmer filmer meg mens jeg pa min hoyst originale og lite forstaelige russisk forteller om sykkelen. Kanskje nestemann som blir praiet til lunsj i bryteklubben ma se den videoen? De forteller at hele klubben dro inn til Kiev for a vise muskler under den Orange Revolusjonen, men jeg viser kanskje litt mye interresse, for jeg blir prakket pa en bok om emnet. Folk tar sjelden et nei for et nei her, og jeg ma ta med meg boka til jeg glemmer den igjen pa neste hotell; jeg leser sjelden boker, og aldri pa russisk.

Senere kan Alexander i Novoarkangelsk fortelle meg at i Tarasjanski ble en journalist drept for noen ar siden, etter at han hadde skrevet noen kritiske artikler om Leinoid Kutsjma, Ukrainas forrige president. Og det skulle han aldri ha gjort, for Kutsjma var en god president. Alexander onsker a reise til Norge; faren hans er sjomann og har vist noen bilder derfra. "Eller til Finland, for de har de beste telefonene; 33% av markedet". Og det ma vare et stort marked, for hele tiden ringes det. "Allo, allo" hvor det skulle vare. Jeg gir ogsa Alexander adressen min - det kan bli mange osteuropeere foran dora mi nar jeg kommer hjem - og han bestiller vodka.

Siden jeg sykler pa de sma veiene, kan det a finne veien ut av en by by pa den vanskeligste orienteringen. Jeg har et kompass som jeg kontrollerer veivalg med, men jerbanelinjer og elver kan dermed gi pussige resultat. I Fastis folger en annen syklist meg ut av byen. Han forteller at han har jobbet to ar i Pyramiden pa Svalbard. Har nok stirret lengselfullt ut i svarte natta og Billefjorden. Denne 50-aringen ser fornoyd ut na, og det blinker i gulltennene hans - et slett ikke uvanlig smil fra folk; har enda til gode a se noen pusse tenna. Han kaller meg "kamerat" pa norsk og onsker meg lykke til.

Pa ettermiddagene star solen lavt, og fargene pa trarne og kornakerne - som na skifter fra gront til gult - blir sterkere. Og den aller beste tiden er den siste mila av dagens sykling; nar jeg har fatt teften av dagens middag. Fra en askam kan jeg se landbyen og vite at der nede er det dusj, biff og ol; skjont ikke alltid de to forste. Alltid spennende a ankomme et sted, inntrykkene er sterkest da. Le litt av hotellrommet. Ga en times tid i byen for middag, tror det er bra a ha litt variasjon i bevegelsene. Om jeg ankommer en restaurant for klokka atte, sitter alle ansatte og slover, men skrur da pa lys og TV i lokalet som sikkert kan romme hele landsbygda. En time senere kommer svart hoy musikk fra noen store hoytalere. Gjerne hip hop, selv nar det bare er folk som er eldre enn meg i lokalet. Ellers kan det vare en mann som spiller syntesizer, og da er det dans. Og nest etter lastebilene, sa er dette det aller farligste en syklist kan komme borti. En skal ikke skue damene pa de slaskete overarmen som stikker ut av kjempekjolene; disse har sikkert baret buskap fra beitemark til bas, og tar ingenting for a slenge en stakkars veggimellom. Det er ikke mate pa hva en syklist skal passe seg for.

Tenker gjerne at her blir jeg noen dager. Men neste dag kommer gjerne sykkelnarkomanien tilbake. Matte den Ukrainske landeveien aldri ende.